"I DE BESTE FAMILIER" av Charlotte Thiis –Evensen baserer seg på utstillingen hun hadde på Kunstnernes Hus i 2008. Installasjoner, fotografi, video og lydkunst/ performance, der tema som belyses er egne familiemedlemmer gjennom kjærlighet, nærhet, sorg og avmakt. Familien representerer for kunstneren et materiale som fungerer som allmenn menneskelige erfaringer. Charlotte Thiis-Evensens stiller i sin kunstneriske praksis spørsmål ved kroppslige tabuer, den borgelige fasade og den private lidelse. Utstillingen kan leses som en fragmentert familiehistorie, der elementer nærmer seg reportasjen som journalistisk sjanger. Flere av arbeidene i utstillingen nærmest parodierer journalistikken, gjennom sine glidende overganger mellom ulike stemmer og roller. Verkene kan også sees på som personlige fragmenter, der kunstneren ikke bare er konstruktør men i høy grad også selv aktør. Charlotte Thiis-Evensen har lang erfaring som journalist, særlig fra tv-mediet der skjæringspunktet mellom kunst og media definerer hennes virke.Sentralt i utstillingen finner vi installasjonen Faren min forsøkte å ringe moren min (2006), der vi møter fotografier og videosnutter som kunstnerens døde far etterlot seg på mobiltelefonen, som et resultat av at han forsøkte å ringe til sin kone fra sykehuset. Fotografiene er fremmedgjørende uskarpe og minner oss om egne erfaringer med sykehusbesøk og døende slektninger. I lydarbeidet En av hundre tusen (2006), møter vi kunstneren fra hennes profesjonelle side, som radioreporter og produsent i NRK. Lydarbeidet starter som journalistisk objektiv undersøkelse av  en sjelden og uhelbredelig sykdom – og ender i en privat samtale mellom lege -faren og journalist – datteren. Rollen som objektiv journalist glir over og endrer status til medfølende datter, mens farens legestatus glir etter hvert over i rollen som rammet pasient. Lydarbeidet peker tilbake på installasjonen Faren min forsøkte å ringe moren min, der farens forsøk på å nå moren på mobilen ikke fører frem og i stedet avstedkommer en mengde uskarpe bilder som forsterker inntrykket av isolasjon og fravær.  Desert Eagle(2008).  I 2001 laget kunstneren videoarbeidet All of me. Her møter vi den altoppslukende ”idyll, kjærligheten mellom mor og barn, kontrastert av utsikten ut over norske fjell. Datteren kjemper for å vinne morens oppmerksomhet og river til slutt avisen ut av hendene hennes. Forsøket på harmonisering mellom foreldre og barn får et mer dramatisk uttrykk i videoverket Desert Eagle, hvor Charlotte Thiis-Evensens sønn agerer soldat – på et lydspor akkompagnert av reell krigslarm. Familiens mer eller mindre stabile vegger møter her for alvor en større problematikk av samfunnsmessig karakter.

Fasade (2008) og Min irriterte nabo (2009). I 2007 viste Porsgrunn kunstforening videoarbeidet Min onkel av kunstneren, som en del av programmet under Kulturnatta 07. Her fikk vi et virkningsfullt gløtt inn bak et enkelt familieportrett, bak ansiktets fasade. Onkelens kunstige øye plukkes grotesk ut av øyehulen og spiller slik med enkelhet på det klassiske maleriske og fotografiske portrett. Det ligger et maktforhold mellom den som ser og den som blir sett, et maktforhold og et fokus som går igjen i mange av arbeidene til Charlotte Thiis-Evensen. I Fasade møter vi kunstnerens  ”arkitektur-onkel”, Professor Thomas Thiis-Evensen, i sin beskrivelse av ulike symbolbygg i Oslo. Uten at onkelen er klar over det, kommer samtaler omkring mer familiere forhold til uttrykk mellom de mer arktekturfaglige analysene. I verket Min irriterte nabo, møter vi Charlottes nabo på Bygdøy. Videoen er lett surealistisk, men tar opp i seg spørsmål om frykten for epidemier i vår tid. Filmen er et samarbeid med fotograf og kunstner Signe Marie Andersen. 

Installasjonen Piano (2008), som på utstillingsåpningen vil bli traktert av komponist Eivind Buene, er vi som publikum plassert i ”familiens stue”. Her blir vi presentert for alle familiefotografiene som opprinnelig hang over pianoet hjemmet i barndomshjemmet hos kunstneren. Verkets musikk er skrevet av Eivind Buene nettopp til dette pianoet, som har stått uspilt og forfalt de siste 25 åra.